Dønn ærlig

005 - Snakk om, snakk med

• André Askeland & Linda Jensen

Share episode

Snakk om, snakk med! 
Jeg tipper du også har erfaring med hva som skjer både når du gjør, og ikke gjør det?

I denne episoden byr vi som vanlig på egne erfaringer hvor vi hilser på skammen, det kleine, ut av komfortsonen, graver oss ned i dype kaninhull .... puh ..... og så lettelsen over innsikten og løsningene som kommer etter å ha mobilisert mot og snakket med noen om.

 I denne episoden «bjudar vi på», - vi har fullkontakt med det personlige og gi noen enkle verktøy til de gode samtalene.

Følg oss på sosiale medier;

LinkedIn
Linda Jensen: https://www.linkedin.com/in/linda-jensen-karrierelofter/
André Askeland: https://www.linkedin.com/in/andreaskeland/

Denne podkasten er produsert av: André Askeland

Hei alle sammen, og hjertelig velkommen til en ny episode av podkasten Dønn Ærlig med Linda og meg, André. I denne episoden så har vi et spennende tema foran oss. Vi skal snakke om "å snakke om" eller "å snakke med". Det skal vi. Hvorfor har vi det som tema i dag? Ja, hvorfor har vi det som tema? Vi har jo snakket sammen en stund, André, og kjent hverandre ganske lenge. Og det er rart det her med de gangene som, vi har gått med mye inne i eget hode lenge, hva det gjør med oss, og hvor befriende det noen ganger kan være når man "snakker om", og hva som skjer da, når vi begynner "å snakke om" med noen. Yes! Hva er "gullet" i det? Er det det vi jakter? Ja, og jeg tror vi har erfart begge to flere ganger hva det kan bety å snakke med folk, og hva det kan bety å ikke snakke med folk. Så, jeg har jo en liten historie, helt sånn innledningsvis. Den her kjenner jo du litt til. Ja, kjør på. Jeg hadde en ganske røff tørn i fjor tidlig på høsten. For, da kom det noen regninger fra staten som var vanskelig for meg å få betalt. Og i løpet av en periode så gikk jeg fra å ha kontroll til å miste kontroll. Og gikk dyper og dyper og dyper inn i mitt eget sinn. Etter hvert som tiden gikk, og det kom purringer fra Skattetaten, så ble jeg mer og mer stresset. Jeg havna i en situasjon hvor jeg var livredd for at faktisk noen skulle dukke opp på døra. For, det har jeg bare lest om og hørt om, sånn skatteinnkrevning. De kommer og tar tingene dine. Så du satte i gang og krisemaksimerte? Noe så veldig! Så jeg så jo for meg "vividly" dette bildet her;- jeg og kjæresten min sitter hjemme og ser på TV, og så ringer det på døra. Og der, - plutselig står det uniformerte betjenter med en representant fra skattetaten, og de har med seg en henger, for de skal komme og ta tingene mine, og jeg skal kastes i fengsel. Så, det så du for deg? Yes! Men, hvordan er det i kroppen din da? Klarer du å beskrive det? Hvor er responsen i kroppen? Det tror jeg er en av de verste periodene jeg har hatt i mitt liv, med tanke på tankekjør, og det å gå rundt og bekymre seg fra morgen til kveld. Så følelsen - bekymring? Ja, og den satte seg helt fysisk i ryggen som en smerte. Det var helt grusomt, og jeg så for meg disse scenarionene, med hvordan dette skulle ende opp, og hvordan jeg kom til å bli slengt i fengsel til slutt, hvis jeg ikke fikk gjort opp for meg. En dag kom jeg frem til at, jeg er jo bare nødt til å bare ringe de og fortelle. For det som er greia, jeg hadde jo egentlig grei kontroll. Jeg hadde regninger som jeg hadde ute, som jeg skulle få innbetalt fra kunder. Men de uteble. Det var slik problemet oppstod. Ja, ikke sant? Så det var kunder som ikke gjorde opp i tide, som kludra med din likviditet når du skulle betale?

Men, bare før du går til hva du gjorde:

For det du har beskrevet nå, det er jo den fasen hvor, når du ikke snakker med noen om, hva det gjør med deg, og hvordan det blir en slik krisemaksimering, nedgående, og hva det gjør med både tankene dine, følelsene dine, og hvordan det setter seg i kroppen. For det er flaut, ikke sant? Og det var jo, - jeg har ikke lyst til å si det til noen, og erkjenne at dette her har jeg ikke kontroll på, eller dette får jeg ikke til. Så du går liksom og tenker at dette her skal jeg bare deale med selv, på et eller annet vis. Og så blir problemene større og større og større. Og så spinner det litt ut av kontroll. Nettopp. Så du hilser på at det er flaut? Hilser du på noe mer? Masse selvsnakk selvfølgelig.- Dette får ikke jeg til, og burde jeg drive med dette her og sånn. Så styggen på ryggen ble matet skikkelig? Den satt der hele dagen, ikke sant! Forferdelig! Og så ender det med at jeg til slutt tenker at, vet du hva! Nå må jeg bare ringe de, og finne ut hva er ståa her.

Jeg må bare spørre om en ting:

Hadde du da kjørt det så langt at du orket ikke mer av deg selv? Da var jeg helt sluttkjørt på så mange ting. Da var jeg så sliten! Jeg var helt sikker på at firmaet, det er bare å legge ned! Det er ferdig! Nå er det et tids spørsmål før jeg må møte opp i en eller annen rettssal. Jeg var der at jeg mentalt hadde gitt litt opp, og tenkte at, - nå går skredet. Ja, for det jeg er ute etter nå er,- hvor langt ned vi må gå før vi finner vendepunktet? Fordi, jeg tror at det å virkelig treffe rock bottom, det er som regel ikke rock bottom., det finnes mye mer under der som du forhåpentligvis ikke får kjent på. Men, jeg opplevde nok det da som at dette er rock bottom. I mitt liv, i min livssituasjon med mine forutsetninger og bakgrunn, så var dette rock bottom! Og så møter jeg på en fantastisk hyggelig dame på telefonen hos skatteetaten. Ja, du velger å ringe. Jeg tar telefonen og ringer, og nesten for å gi meg selv inn, eller hva det er man sier, Anmelder meg selv! Her er jeg! Ta meg vekk! Før meg gårde! Så ringer jeg skatteetaten, og forteller jeg hva som er greia, og at jeg sitter i en knipe hvor jeg har problemer med å få betalt for meg. Og så sier jeg også det at, jeg tror det løser seg i løpet av ikke så lang tid, men akkurat nå er det et problem. Så møter jeg verdens mest fantastiske dame som bare forteller meg at, men dette løser seg jo. Dette finner vi jo ut av, og det viktigste du har gjort i dag er å ringe, Ikke sant! For nå kan vi legge en plan. Ja. Og så sier hun det, det er ikke så farlig hvis du får gjort opp sånn og sånn, og du beviser at du har intensjoner om å gjøre dette her, og vi kan verifisere, så går dette fint. Og plutselig skjønner jeg at det er ingen som kommer på døra. Jeg spør henne om det også. Blir jeg hentet, til slutt? Nei, du gjør ikke det, skjønner du. Vi kommer ikke med henger og henter tingene dine. Og selv om problemet ikke var borte etter den samtalen, regningen må man jo fortsatt betales, så var det som å ta av seg en ryggsekk på størrelse med et fjell, plutselig kunne jeg puste igjen, plutselig kunne jeg se sola igjen. Da var det på en måte, ok greit dette er kjipt og det er dumt og det er teit, men livet er ikke over. Og det er ikke nærheten av så krise som du så for deg at det var. Ikke i det helte tatt! Og det er folk på andre siden av den telefonen også, selv om det er skatteetaten, så er det mennesker det også, og det går an å snakke med dem. Det var en helt vanvittig opplevelse av at,- løpet er aldri kjørt! Og det har jeg opplevd mange ganger ellers i livet også, Det var bare nok en bekreftelse! Ja. Så hva lærte du av denne erfaringen da? At man er ikke kanskje sterk nok til å ta alt selv. At ved å åpne opp og blande inn andre, så får du, for det første, bare ved å si det høyt noen ganger, så hører du selv at det høres teit ut, men du får andres perspektiver og andre ser løsninger som du ikke ser. For, man sitter og lager seg disse veggene og grensene man jobber innenfor, for man blir jo helt blind. Og så plutselig kommer noen og sier, men du, kan du ikke bare gjøre sånn da? En ting du kanskje ikke engang hadde tenkt at var mulig. Så plutselig åpner det seg nye muligheter, og så ser man at, her er det jo, dette er ikke over. Så når vi går i loop inne i eget hode, så er det ned i kaninhullet? Det er ikke så mye nytt som kommer inn, som får oss til å se noe annet? Og så skjer det noe når du sier det høyt, for da er det akkurat som om det du sier, du hører hvor dumt det høres ut, du hører det på en annen måte? Man kan nesten coache seg selv. Det er super rart det med å si det høyt, men da blir det nesten som om noen andre sier det, og så kan du komme med nye perspektiver. Og så, som du sier, kan det hende den andre kommer med en respons, som gjør at du får et annet perspektiv,

som gjør at:

- jammen det går jo an, og så finner man en løsning. Så, det var heftige greier. Det hjelper å snakke med folk! Men ut fra din erfaring nå, hvis det er noen der ute i samme situasjon, det kan hende det har med skatt og betaling av penger å gjøre, men det kan også hende det er noe helt annet, men hvor du går i en loop, hvilket råd vil du gi? Det ligger jo kanskje litt i lufta, da. Men, det er jo å ta den første samtalen. Min søster hadde et kjempegodt eksempel, hvor hun skulle si opp en jobb, hvor hun lærte at det letteste er å ikke gå rundt grøten,

men ta kontakt og si:

"Hei, jeg ringer for å diskutere min oppsigelse." Gå rett på sak. Og så får samtalen bare utvikle seg som den gjør derfra. Men, da har du tatt det første steget. Så; - ta steget, ta samtalen, og ikke pakke det inn. Bare være helt saklig, enkel og konkret. Ja, og så tror jeg også at de som opplever å få problemet i fanget, eller får spørsmålet i fanget, de er ute etter å hjelpe deg. Hvis du er ydmyk og angrende, så tror jeg du alltid stort sett vil møte velvilje. Folk vil jo veldig gjerne hjelpe hvis de kan. Men folk trenger kanskje også å se at du har tenkt på en plan. Så ikke bare kom med et problem, men kom med forslag til en løsning, eller første lille, da er det så lett å si ja. Så, - å være ydmyk, ha tenkt gjennom en plan, kontra det å være bortforklarende og skylde på andre? Yes! Det er så godt sagt! Ikke skylde på andre! Ta ansvar! Bare eie det litt! Kult! Kult! Men du har jo en liten historie du også, har du ikke det? Jo, for dette med "å snakke om", nå har du snakket om en episode hvor du kjente på litt skam, du var litt fortvila, og du kjente på at du ikke hadde fått til noe. Da gjør det vondt å skulle ut av komfortsonen og snakke med noen om det. Det har jeg gjort, er jo som vi har pratet om før, jeg pratet om med to veninner. For i jakten på mitt hvorfor, mitt why, så er det noe med at Simon Sinek sendte oss ut i en oppgave med å snakke med noen veninner om hva det var som gjorde at de satte pris på meg. Så gjorde jeg det jo ikke bare en gang, men jeg gjorde det to ganger. Men, dette med hvordan, - åh det var så kleint, du skal ut av komfortsonen så det holder, jeg hadde Janteloven og selvsnakket, det å skulle be andre om skryt, be de sette ord på hva de likte med meg, det var ut av komfortsonen! Men, så er det jo de to samtalene som virkelig har fått meg til å få bekreftet mitt hvorfor og jeg fant min siste verdi, dette med samskaping. Mitt hvorfor, det er å leve autentiske liv og bidra til at andre gjør det samme. Leve et liv ut fra seg selv. Og det, for min del, å kunne samskape med andre, få innsikt sammen med andre, lære noe nytt sammen med andre, det er bare det jeg synes gir livet verdi. Det er der du finner fuel, rett og slett? Og når det er på plass, gaven som jeg har fått av å orke å ut av komfortsonen, orke å gå gjennom ubehagene og spørre de, det er at nå er det veldig klart for meg, og tydelig for meg hva jeg skal og vil, både privat og i jobb. Og da gjør det det veldig enkelt å finne ut hva en ikke vil, og det å si nei. Det å tørre å stå i det? Ja. Men kunne du funnet ut av disse tingene alene? For du har jo jobbet med dette her ganske lenge, Finne ditt WHY?

Men, det er jo det som er det mest interessante:

Jeg hadde tenkt, eller kanskje overtenkt, i lang tid uten å komme videre, og så var det nettopp de samtalene med litt annet perspektiv, og hvor vi snakket virkelig i kjernen av det nære i vennskapet. Så en ting er å snakke med, men også å tørre å gå i dyben på det nære, det som er i dyben. Det var jo det som gjorde at jeg fant løsningen. Og, da gikk det fort. De to samtalene hadde noen ukers mellomrom. Da gikk det fort. Og det kan jo være på et personlig plan, at du dykker i verdier eller vennskapet, men det kan også være på et profesjonell plan, i forhold til jobb, at du trenger en sparingspartner som skjønner, eller som kan utfordre deg litt på det planet også? Ikke sitte med alt alene? Men, finne en idésprinter å jobbe med? Ja, vi bruker hverandre alt for lite! Og det er jo derfor det med samskaping, jeg skjønner hvorfor jeg synes det er så gøy, fordi det er jo måten du og jeg kommuniserer med André, det er jo der, i hvordan vi kan utveksle erfaringer, jeg skal ikke lære deg noe, men hvordan jeg byr på ett perspektiv, og så spinner du på med det neste, og det er jo i den dialogen, hvor ingen av oss skal belære den andre, det er jo der vi skaper noe nytt sammen, og det er jo der vi får flere perspektiver, og lærer om mer sammen. Og det er det jeg synes er gøy! Helt enig! Bra! Jeg hadde en ganske artig opplevelse her om dagen, eller ikke bare artig, den var litt klein også for å være helt ærlig. Ut av komfortsonen? Ja, i etterkant. Men det var rett og slett at jeg hadde lagt ut noen videoer på LinkedIn, og fått litt respons på de. Og, så var det en kar som tok kontakt i kommentarfeltet, eller på direktmelding. For å skryte litt"Sjukt kul video, veldig gøy" Jeg ble veldig glad for det, og syntes det var veldig hyggelig. Og så stilte han et konkret spørsmål rundt produksjon. Jeg husker ikke helt hva det var. Og jeg begynner med"Ja, når det gjelder innhold, så er det viktig med sånn og sånn". Jeg begynner å belære ham nesten fra A. Så første du trenger å tenke på det er, historiefortelling er, bla bla bla ... så lys, og så lyd, og så går jeg igjennom hele regla i en kjempe lang melding til ham. Inn med teskje? Virkelig mansplaining! Og så er det sånn og sånn, men det er ikke så lett for folk flest, og det skjønner jeg. Heldigvis så kan jeg dette her, så nå skal jeg fortelle deg, la la la ... Dryler på. Alt jeg kan om dette her. Så kommer de prikkene ... som illustrerer at han skriver. Da tenker jeg, - nå kommer det;"Tusen takk for noen skikkelig gode svar" Et eller annet sånn, forventer jeg da.

Det tar litt tid, så kommer svaret:

"Dette vet jeg, jeg har jobbet som regissør i 20 år"

Det jeg egentlig lurte på var:

Åhhh, - hva skjedde i dag da? Jeg følte meg så sykt dum! For, da har jeg gjort den klassiske feilen. Jeg stilte ikke noen oppfølgingsspørsmål eller noen verdens ting. Jeg har bare antatt at han ikke kan noe, eller "whatever". Og bare drar i gang da! Den lange forklaringen på noe, han kunne kjempegodt. Og, hvor kleint det blir når vi er forutinntatt? Ja. Og som du sier, i stedet for å sjekke ut, for det handler jo om det, hvordan vi snakker sammen, og dette med å være åpne og nysgjerrige på den andre, og lytte nok, og stille nok spørsmål, for å skjønne hvor den andre er, før vi begynner å dundre på? Det er så fort gjort, altså! Og, jeg kunne jo stilt kanskje et oppfølgingsspørsmål;- Det er jo kult at du er nysgjerrig. Har du jobbet noe med video før? Så hadde vi unngått hele den tulle greia. Men det er sånn, jeg har tatt meg selv i flere ganger at, det er ikke alltid man klarer å være så nysgjerrig på andre som man skulle ønske. Det er fort gjort å gå i forteller-fella, føler jeg. Det er litt irriterende!

Ikke sant? Og det å minne seg på:

Men, hva kan man gjøre i stedet?

Og da, i coaching er det to verktøy:

Får du til de to verktøyene, da har du kommet ganske langt, som en god samtalepartner, som en god coach. Og den ene, det er jo det med lytting. For hvis du lytter "indre lytting",

lytter innover, så er det:

- Når du sier noe, så vil jeg tenke, det har jeg en historie på, og med en gang du er ferdig, så vil jeg bare svare med meg og mitt. Hvor mye nytt lærer er jeg da? Ingenting! Mens det neste nivået, etter indre lytting, er "fokusert lytting" som er mer empati og å lytte ut, og se deg og fange hva du sier, er det noen nøkkelord, noe du sier som jeg blir nysgjerrig på? Så stille de åpne nysgjerrige spørsmålene. For det er jo da jeg både får nok informasjon, så jeg skjønner hvor du er, apropos historien din, men det er også da du hjelper den andre til å reflektere høyt, og komme videre i sin tenkning, og jeg får tilgang til hva du tenker, som er et genuint perspektiv, som kan lære meg noe mer enn det jeg klarer å tenke selv. Og, det er jo noe med; - når du tør å stille de spørsmålene og gå litt mer i dybden, at den andre personen også kan åpne seg ordentlig opp, og plutselig viser det seg at denne personen har masse historier, erfaring, livskunnskap, visdom ... Men, som du sier, hvis man er så kjapp på å bare svare på det, så går man glipp av den samtalen. Og den andre kan føle at hen ikke har noe verdi, for du kupper jo samtalen, kontra hvis du stiller et nysgjerrig spørsmål til meg, så vil jeg føle, "åh, han er nysgjerrig på meg, han vil høre mer". Jeg føler meg sett, jeg føler meg verdifull". Ikke sant! Og, da er vi også inne på det med å skape psykologisk trygghet i relasjonen. Ikke sant! Og, man vet jo det så godt! At det er ingenting som er verre enn folk som snakker om seg selv hele tiden. Ikke sant. Allikevel så gjør vi det. Allikevel så går vi i fella noen ganger. Og noen mer enn andre, kanskje? Og noen mer enn andre. Men, dette er jo et tema vi har snakket om en stund. Det med hvordan en snakker sammen og hvordan få verdi av en samtale sånn at vi lærer noe mer, sammen skaper vi mer læring. Etter at du ble oppmerksom på det, ble bevisst på det, har du blitt flinkere? Kremt, - en sånn tenke seg om kremt... Ja da ... Til en viss grad, tror jeg. Men, det er jo veldig fort å gå tilbake til en sånn default. Mitt problem er jo ofte at jeg ikke er så glad i stillhet. Så hvis jeg selv prater, så vet jeg at da forhindrer vi jo det. Så, jeg har nok en tendens til å bare ta ordet. Så jeg kan nok jobbe videre med det. Husker jeg rett i at du har også en erfaring fra ... Du har lett for å ta ordet fordi du ikke er så glad i stillhet? Og fordi du gjør det, så var det noen andre i din nære krets som ikke slapp til? Yes! Det var rett og slett en historie på akkurat det, at vi hadde en liten middags-greie, og så syntes jeg at jeg måtte prate veldig mye for å holde samtalen i gang. For å unngå ubehaget du får av stillhet? Som jeg får av stillhet, ikke sant! Som det ikke er sikkert at de andre kjente like mye på. Men, når jeg gikk på do eller på kjøkkenet, eller hva jeg gjorde, så plutselig hørte jeg at det begynte å kvitre der ute, så da fant de noe, om det var av tvang eller av egen lyst, det vet jeg ikke, men da måtte de selv ta det ansvaret, og da prater de jo, og så finner de noe å prate om, men med en gang jeg kom ut, så ble det stille igjen. Så, vi er våre vaner og vi tar noen roller også i møte med hverandre? Og dette har jo vi diskutert, du ga meg jo nesten en lekse, og det var å sitte stille og observere i en sånn situasjon. Ikke ta ordet. Så, når alle ser på meg, så bare "mmh".- Jeg sier ikke noe! Funket det? Kom de andre mer med da, når du ... klarte du å sitte på hendene? Nei! Jeg har vel aldri gitt et 100% ærlig forsøk. Men, eller jo, det er faktisk ikke helt sant. Jeg har blitt litt flinkere på det. Jeg har tatt meg selv i en del situasjoner, hvor jeg tenker at; - hvis jeg ikke avbryter nå så vil den personen som prater måtte snakke litt mer, og det gjør de som regel da. Og da kommer det gjerne noe mer, og så går man litt dypere. Så det er jo flere sider av en sak, og de som prater mye, må også jobbe mye med det her føler jeg. For det vi er inne på nå, det handler bare om

å bli bevisst:

"Hvem er jeg her, da?" Er jeg en som tar for mye plass i rommet, så de andre ikke slipper til? Eller er jeg en som tar for lite? Og, tar du for mye, så kanskje en skal trene på å ta litt mindre. Og motsatt. Tar en for lite, trene på å ta litt mer. Og, der også tror jeg at veldig ofte de som ikke tar så veldig mye plass, gjerne blir spurt disse enkle spørsmålene, og hvis det ikke blir en trygg atmosfære for disse oppfølgingsspørsmålene som går litt mer i dybden, så er det veldig vanskelig for de å slippe til. Hvis først noen er nysgjerrig nok da,"Ja, så kult, hva betyr det?" Så vil man jo bli tryggere i samtalen og fortelle mer. Og så plutselig så kommer man inn på et nytt interesseområde og bare; "Å ja, du liker det ja?""Nei, så kult! Så gøy! Det vil jeg også". Og så plutselig så har man funnet et eller annet helt nytt å prate om. Men, det handler jo veldig om å la de som er litt roligere slippe mye mer til. Og, ved å være nysgjerrig på de, så kan du finne en felles grunn og et tema som gjør at dere kan få i gang en ganske fin samtale. Genuin samtale. Ja, og det kan være bare et spørsmål unna at dere plutselig har en samtale som var hele kvelden. Alle har jo sittet i en situasjon med slekta og plutselig er det noen som forsvinner ut av rommet

og så blir du sitte med en onkel og bare:

- "Vi har ingenting å prate om"! Og så sitter man bare og ser dumt på hverandre til noen kommer tilbake igjen i rommet. Men, det der plutselig "Åh ja, shit, du er United-fan, ja? Fett, der har vi noe! Ikke sant! Og, så er det i gang. Så er det i gang. Og så blir det en fin kveld? Yes. Men André, til i dag så har du skrevet en ny "nok er nok"? Jeg har det. Og, jeg har ikke fått lov til å høre den, så jeg aner ikke hva det er, så nå gleder jeg meg på nytt veldig! Denne her, vet du ... Det er alltid noe som er "nok er nok". Og denne er til deg som er redd for å si det. Og denne er til deg som er redd for å si det. Det du tenker på. Det du føler på. Det du er redd for. Og det du lurer på. Denne er til deg som har blitt ekspert på å holde det inni deg. Finne ut av det selv. Ikke være til bry for noen andre. Ikke være til bry for deg selv. For hvorfor er det sånn at vi holder ting inni oss? Følelser, tanker, redsler, vondter. Denne er til deg som tror at du ved å fortelle om dine problemer, blir et problem. For andre. At du blir en belastning. Men, gå litt i deg selv. Hva gjør du når noen ber deg om råd? Eller hjelp? Gå i deg selv. Hvordan kjennes det ut å kunne hjelpe noen andre som trenger det? Det kan være deilig, ikke sant? Følelsen av å kunne bidra. Hjelpe. Snakke med. Så denne er til deg som trenger å skjønne at å snakke om ting, det er ikke så farlig. Du er ikke til bry. For det er deilig å kunne hjelpe andre. Og akkurat nå er det kanskje du som trenger å snakke? Så kan du i neste omgang være den som lytter. Bra! Bra! Takk! Igjen et "wow". Så er jeg så nysgjerrig før jeg gir min respons, få høre, hva var det som trigga denne? Hvorfor dette hvorfor`et? Denne kjenner jeg veldig på selv. Får litt klump i magen av å si. Jeg blir nesten litt satt ut, faktisk. Fordi, det er så mye med det med stolthet, tror jeg. Og at å be om hjelp, eller å si at du ikke fikk til noe, er en anerkjennelse på et nedlag. Det er så teit! For det er ikke sånn du ser på andre når andre forteller noe. Så står du ikke og tenker at du er en taper, eller at du får det ikke til. Om noe, så gleder det deg å kunne hjelpe andre. Men, å stå og ta imot den samme hjelpen, eller be om den, så føler man seg så ubrukelig. Liten. Liten. Dum. Og, det er så teit! Fordi, hver gang man spør om hjelp, og du får det, så blir det positivt for alle. Og særlig deg som trenger hjelpen. Ja, ja, ja. Og, vet du hva? Denne treffer meg også. Fordi, jeg er en hjelper. Jeg gjør det i jobben min, jeg gjør det andre steder, men det gjør jo også at jeg har mye mer trening, og lettere for å hjelpe andre enn å be om hjelp selv. Og det sitter så langt inn å gjøre det. Og så sier jo Brené Brown, som har forsker på tillit, det er jo at; - en av de viktigste enkelt tingene som bygger tillit i en relasjon, er å spørre om hjelp. Det er ikke å gi hjelp, det er å spørre. Så hvis vi vil skape et tillitsfullt forhold også til andre, så må vi begynne å øve på det. Ikke bare gi, men også be. Hva er det du synes er vanskelig med å be om hjelp? Jeg tror det er det samme som deg. Jeg tror bare at en ting er at jeg er veldig på å være hjelperen, og at jeg liker å være selvstendig, jeg liker å klare. Men det er jo etter hvert som man blir voksen, bare erkjenne at, - det er jo ikke mulig! Og hvor gøy synes andre det er, hvis det ensidig bare er meg som bidrar hele tiden, og de ikke opplever at de får muligheten til å bidra tilbake? Så jeg tror det var den aha`en, den erkjennelsen jeg måtte få. Og, så hjalp det godt med forskningen til Brené Brown, når den datt på plass, du skaper ikke tillit i en relasjon, ved å være den som gir. Så jeg lurer på om det handler om arv. Hvem er jeg? Hva jeg har med meg. Man skal jo bidra, man skal jo være en hjelper. Og så handler det bare om å bli oppmerksom på at det kan bli for mye av det gode, og da må en også skjønne at andre må få føle den samme godfølelsen av å hjelpe, som du sa så fint. Så bra, André! For denne tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, og mange kan ta med seg. Husk på det når du trenger hjelp, at folk gjerne vil hjelpe, tror jeg. Og hvis du og jeg skal oppleve å være likeverdige, og ha et gjensidig forhold, så må det til. Ingen kan være perfekte hele tiden. Jeg merker det faktisk på PT`en min også. Han har vært den perfekte i forhold til kosthold og trening. Så har vi blitt veldig godt kjent nå, og snakker om andre ting, og så viser det seg at, ok - han har sine usikkerheter der er jeg og mine styrker, og plutselig så er det en balanse i det forholdet. Nettopp! Så det går fra at du ser opp til han. Ubalanse. Til at dere nå er gjensidige og kan by på hver deres ting? Ja, og på en sunn måte. Likeverdig. Gjensidig. Hvis vi skal summere opp litt, hva er det vi egentlig sier her? Det er jo at, - det er ikke så veldig mye gærent som kan komme ut av å åpne seg litt. Rett og slett? Jeg tror det kommer mer gærent ut av å ikke gjøre det. Jeg tror det mest skumle vi kan gjøre er å gå med det inni oss. Fordi, - det er ikke sant. Vi setter fantasien i spill, og vi går ned i noen kaninhull. det er det ene.

Det andre er:

- Hvor mye lærer vi da? Når vi bare flyr rundt i loop i vårt eget perspektiv. Det gøye er jo å dele perspektiv med andre. Det er jo da vi skaper mer sammen og lærer mer sammen. Forstå hverandre. For min del, kvaliteten i samtalen, hva er det vi gjør som gjør at vi opplever at samtalen er bra?

Og viktigheten av de to samtale teknikkene:

Å være aktivt lyttende på den andre, og virkelig prøve å høre etter hva den sier, og så koble på med genuin nysgjerrighet og spørsmål for å lære mer. Da skaper vi tillit. Og der tror jeg du er også inne på noe av det aller viktigste, det med å faktisk være genuin. Ikke spørre for å spørre. Ikke spørre fordi det er høflig. Jeg gjør gjerne det, men Hvis du ordentlig skal få noe ut av det, så spør, vær nysgjerrig, rett og slett. Ja. Ekte. Men det. Jeg husker vi gjorde en veldig fin øvelse når jeg gikk på ledeprogram, hvor vi skulle sitte i 20 minutter og høre på den andre, men den andre skulle egentlig bare prate i 2-3 minutter først, men 20 minutter var liksom satt av til øvelsen. Så, resten av tiden gikk på å stille oppfølgingsspørsmål, grave dypere og bli bedre kjent. Så er det en som skal prate. Den andre skal bare observere og lytte. Det var så fint, for da kom man innom så mange andre ting. Så mange interessepunkter og verdier, og plutselig kjenner man hverandre på en helt annen måte, på kun 20 minutter. Jeg er jo medkursholder i et coachingstudium også, som Management Synergy har, og sånn trener vi der. Det bygger tillit, det bygger nærhet, det gir et fortrolighetsrom, hvor en kan snakke om de vanskelige tingene, som det er viktig å snakke om, for å kunne utvikle seg videre. Men, man må tørre å være modig for å dele, oppi det her. Å tørre å være litt modig. Så, baby steps, hvis vi skal koble det på. Det å starte med "ut av komfortsonen", teste det ut på litt små ting, som man kan tåle, og hele tiden prøve å være mer og mer, .... "bjuda på". Fordi selvsabotasjen er når det går i loop i eget hodet. Og, så er det bare å high-five styggen på ryggen i det man passer forbi. Alt blir full circle her nå. Det er utrolig gøy. Så, å gå med det inne i eget hodet, det er selvsabotasje.

Medisinen er:

Snakk om! Snakk med! Og, lytt mer, vær genuint nysgjerrig på den andre, og still åpne spørsmål for å hjelpe den andre til å reflektere enda mer, for å komme enda mer til kjernen av hva det dreier seg om. Den "nok er nok´en", fikk jeg nesten litt klump i halsen av.-eg merket det. Jeg fikk nesten frysninger på ryggen, eller sånn ... ble tjukk i halsen. Skjønner du hva jeg mener? Ja, ja, ja. Den ble veldig følsom plutselig. Det ble jeg tatt litt på senga av. Og, det ligger jo informasjon i det. I følelsene som oppstår. Så hvis du skal ... Hva sier de da? Jeg har jo så mange eksempler jeg kunne tatt, i forhold til det å snakke med, som jeg har hatt de siste årene. Utelukkende positivt! Jeg tror aldri jeg har opplevd at det ikke har vært bra. Jeg husker en lærer jeg hadde på videregående, som så at jeg er sleit, og så fortalte jeg henne hva som var greia. Så la hun søren meg til rette for meg. Jeg kunne lese en annen bok enn de andre, ordnet det til.

Og så sier hun:

"Jeg kan ikke gi deg topp karakter, men du kan få en toer eller treer". Alt jeg trenger, liksom. Bare hold det vitnemålet ved like, liksom. Var det det den følelsen handlet om? Jeg tror det på mange måter. Det er noe sånn ydmykt over det å få hjelp, å se at andre vil hjelpe deg, liksom. Som er så utrolig sterk, da. For jeg tror veldig mange nesten føler at de ikke fortjener det eller noe? Jeg vet ikke. Jeg er ikke god eller jeg burde ikke trenge det, eller et eller annet ... Nei, så den var skikkelig ... til ettertanke. Var det også en milepæl i ditt liv? Og er det også en relasjon du kommer til å huske resten av livet? Hun læreren? Ja! Definitivt! Har du flere sånne? Ja, da. Jeg har det med deg, mange eksempler, hvordan det å prate om ting løser opp i noe. Du får den opplevelsen at du ser det nesten utenfra. Du sier det høyt til deg selv. Mamma. Så mange ganger jeg har ringt mamma når det er som verst på et eller annet. Og, så ser man at det er kjærlighet, uansett hvor gærent det kan gå. Kan alltid komme hjem. Det skal ganske mye til, da. Vi snakket om "rock bottom" i sted. Håper ikke man får kjenne på ordentlig "rock bottom". Men, kjærligheten andre viser. Det er utrolig sterkt! Men, det er ikke så lett å ta imot, altså. Hva har vi lært av dette? Dette er et tema vi har holdt på med i lengre tider. Hva tar du med deg? Hva har vi lært? Hva har du lært? Jeg tror det viktigste er å ta det tidlig nok. Du kan alltid "komme på" hvilket som helst tidspunkt, tror jeg, og be om hjelp. Men hvis det har gått alt for langt, så er det ikke sikkert at den du prater med kan hjelpe. Det kan være begrensinger på hvor mye de kan bidra med. Du kan ha gått skikkelig på trynet. Jo tidligere i prosessen du kan begynne å lufte med noen, tenker jeg. Og, det trenger ikke være at du forteller alt, men at du ber om en samtale, eller spør om, kanskje du bare trenger å prate om temaet litt. Så får du litt opplevelsen, når du sier det høyt, så begynner du å se det selv. Og, jo tidligere du kan ta deg selv i det, jo bedre er det. Men, det å vente til siste liten er dumt. Men, det funker det også. Bedre sent enn aldri. Men, tenk så mye energi tapping det har vært i den perioden du har utsatt det. Så, vi kobler jo på prokrastinering, vi kobler på hvordan vi mater styggen på ryggen, selvsnakket, ned i kaninhullet, og hva det gjør med kroppen. Så hvis vi skal sette oss et mål fremover? Vet du hva mitt er? For det første bare være ærlig i øyeblikket. Og, som du også sier, det å ta det så tidlig som mulig. Det tar jeg virkelig med meg. Fordi jeg har ikke rå til å la den energien renne ut til negativ selvsnakk og utsettelse. Nei! Og så tror jeg det er lurt å etablere noen i nettverket ditt som du stoler på nok til å kunne ta disse pratene. Og kanskje ikke nødvendigvis de nærmeste, familie eller kjæreste, men at du har en litt objektiv person som du stoler 100% på. Som du vet at her er det takhøyde for å ta det opp. Og personen vil ha min beste interesse også i måten de håndterer det på. Så å ta det opp tidlig med en sånn person, tror jeg kan være kjempenyttig! Og gjerne nøytral. En tredjeperson utenfra som kan se det utenfra. Ikke sant? Som ikke er helt tett på, kanskje. Det er noe med å få litt avstand til det. Å få hjelp til å få avstand til det.